Maria Steinstø tester ovetid

Innlegg fra Maria.

Jeg holder foredrag og workshops om mental helse i arbeidslivet og deler tips og råd på sosiale medier under navnet @degogjobb. Det er derfor viktig at jeg gjennomfører min egen arbeidshverdag ut ifra det jeg «preacher» på mine egne sosiale medier og i foredrag. 

I starten av september skulle jeg ha en stor prosjektinnlevering som jeg visste kom til å føre til mye overtid i en ukes tid. Før har jeg alltid ødelagt min mentale helse med overtid, og brukt setningen «det blir bedre når bare dette er i orden» i ulike format. Du kjenner kanskje til det selv? Og så ble det aldri bedre, og jeg sleit meg mer og mer ut i tidligere jobber.

Jeg var lei av at jeg måtte bruke dager og uker på å komme meg mentalt opp igjen etter tøffe perioder på jobb, så derfor la jeg en strategi for denne overtidsuka for å teste om jeg kunne unngå å havne utpå det mentale kjøret.

Jeg bestemte meg for å leve «the hard way» i overtidsuka mi. 

«Life is easy when you live it the hard way, and hard if you try to live it the easy way» - Dane Kekich.

Det handler om at vi ikke skal gi etter for tanker og unnskyldninger vi lager for oss selv, men tåle å stå i ubehag og motstand, og utfordre tankesettet vårt. Vi har ofte lyst på belønninger og fristelser som kommer her og nå, i stedet for å stå imot og motta en større belønning i fremtiden.

Det er tross alt lettere å unngå ubehag og utfordring og gjøre det hodet forteller oss akkurat nå. Men det vil ofte skape hindringer for å oppnå mål, drømmer og ambisjoner. Og akkurat nå hadde jeg et mål om å bevare min mentale helse, samtidig som jeg måtte jobbe mye.

Jeg skulle gjøre det motsatte av det jeg pleier å gjøre når jeg jobber mye eller stresser. Jeg lagde en liste over alt jeg pleide å gjøre: 

• Spiser fast food, lette matløsninger og Foodora. 

• Jeg spiser stress, prokrastinering og ubehag, og forteller meg selv at når jeg jobber så hardt fortjener jeg godteri. 

• Jeg avlyser eller takker nei til alle sosiale arrangement og tid med venner. 

• Jeg velger å ikke trene eller gå tur i naturen. 

• Jeg stresser, utsetter oppgaver og prokrastinerer. 

• Jeg føler på dårlig samvittighet for de hjemme.

Denne gangen skulle jeg gjøre det motsatte av denne lista: 

• Jeg skulle ha med mat hjemmefra, og lage måltidene i forkant. Food-prep!

• Jeg skulle bruke verktøy og teknikker for stress, prokrastinering og unnskyldninger.

• Jeg skulle være sosial med en venninne. 

• Jeg skulle på to spinningsøkter og en yogaøkt. 

• Jeg skulle si i fra på forhånd til de hjemme at jeg måtte fokusere på jobben min og meg selv denne uka, og at jeg ikke kunne love hvor mye jeg kom til å være til stede – fysisk eller mentalt. Og at dette var greit for en kort tid.

Slike valg er «hard». De krever mer energi, og hjernen min ville absolutt IKKE gjennomføre det. Den var jo glad i å spise pizza, drikke brus og slenge på en McFlurry for fun når det skulle jobbes så mye. I tillegg ville den hjem på sofaen etter en lang dag, absolutt ikke spinne seg svett på en sykkel med andre svette mennesker. Den hadde et arbeidsmønster som jeg skulle prøve å bryte.

Så det krevde at jeg brukte verktøy jeg har snakket om på sosiale medier og i workshops for å få det til, samtidig tørre å stå imot meg selv, tanker og unnskyldninger. Tørre å stå i ubehaget. 

Det er faktisk lettere enn vi tror å manipulere hjernen vår. Om du forteller deg selv en setning om og om igjen, vil hjernen etter hvert tro på det. Selv om du egentlig ikke tror på deg selv. Så jeg brukte to mantra gjennom hele uken:

• «Jeg elsker dette prosjektet, og det er så gøy å jobbe med».

Og hver gang en unnskyldning dukket opp, om det var å gå hjem, skippe trening eller kjøpe Foodora, sa jeg: «det er helt i orden at du har lyst til det, det skjønner jeg, men du kan gjøre det i morgen klokka X». Da får hjernen slappe av, og så trenger du jo faktisk ikke følge opp den lovnaden i morgen, da er det gjerne glemt. Dette er kognitiv terapi i praksis. 

I tillegg hadde jeg konstant ryddig pult for å bli fri fra forstyrrelser, jeg multitasket ikke, men hadde fokus på dette ene prosjektet i en uke og satt meg på et sted hvor jeg ikke ble forstyrret. Motivasjonen svinget kraftig under overtiden, så jeg måtte belage meg mye på selvdisiplin. Da var stoppeklokka gull. Jeg satt den på 20 minutt, og så satte jeg i gang. Ikke tenk, bare gjør. 

Så hvordan gikk det? Det gikk helt OK pluss. 

Noen dager gikk kjempebra, andre dager ble mindre suksessfulle. Og de dagene hvor det var vanskelig brukte jeg teknikken «litt bedre»: «I stedet for Foodora-pizza, hva er litt bedre? Foodora-sandwich og smoothie». 

Jeg jobbet med selvomsorg, og de gangene jeg ikke fikk det til perfekt, var jeg fortsatt snill mot meg selv slik at ikke hele lasset tippet, og jeg røk på en megasmell. 

Etter hvert begynte kroppen min å gi signaler på at den ikke trivdes så mye med alt trykket og jobbmengden. Dette kom frem med dårlig søvn, jeg våknet tidlig og fikk uren hud. Men alt i alt klarte jeg å bevare min mentale helsetilstand mye bedre enn før. Samtidig ble jeg ferdig med overtiden tidligere fordi jeg jobbet jevnt hele tiden, uten å utsette og prokrastinere prosjektet. Jeg tok mange 5 til 10 minutters pauser, og hadde alltid to store pauser på 30-40 minutter hver dag. 

Så «hard life»-metoden fungerte veldig godt, så lenge jeg aksepterte at jeg ikke klarte å mestre den perfekt, 100%, men 80%. Husk, det tar alltid tid å bryte arbeidsmønster vi har skapt over lengre tid. Selvomsorg er en viktig brikke, fordi du vil oppleve tilbakefall. 

Men kan jeg leve «the hard way», kan også du. I alle fall i perioder.